Siden tidenes morgen har mennesker spurt seg selv "Hva er der ute?". Selvfølgelig var de klar over eksistensen av det vi i dag kaller "månen". Faktisk ble månen brukt til å måle månedene, og det er derfor den har fått navnet sitt, fra ordet mōna, et gammelt engelsk ord fra middelalderen. Mōna har samme opprinnelse som de latinske ordene metrisom betyr å måle, og mensis, som betyr måned. Men la oss ikke tilsløre saken og vende tilbake til hovedtemaet. Mennesker er av natur nysgjerrige og såkalt intelligente vesener. Og dermed begynte forskningen. Det bringer oss til juli 1969, den første bemannede månelandingen.

Spol frem til i dag og til Moon Camp-prosjektet vårt. Basen vår, som ligger inne i Shackleton-krateret, er utformet på en slik måte at den er enkel å sette sammen og utvide. Hovedstrukturen består av tre etasjer som hver består av flere sekskantede celler plassert ved siden av hverandre - celler som kan stables og kobles sammen. Den er omgitt av en vakker glasskuppel. Vi har et drivhus og våre trofaste rovere. Prosjektets hovedmål er å bevise at det er mulig å leve et anstendig og komfortabelt liv på månen.

Plasseringen av basen er selvsagt svært viktig. Det er mange variabler man må ta hensyn til når man skal bestemme hvor den skal bygges. Vårt mål var effektivitet og sikkerhet for astronautene. Siden et krater gir bedre beskyttelse, er vår base plassert der. Nærmere bestemt på sørpolen, nær sentrum av Shackleton-krateret. Kraterkantene er opplyst i lange perioder, noe som kan gi nyttig energi til solcellepanelene våre.

Basen er laget av 3D-printede celler med månejord som råmateriale. Disse kan enkelt bæres og settes sammen. Inspirasjonen bak den sekskantede formen var strukturen til en bikakestruktur, men hvorfor valgte vi den? For det første er det en av de sterkeste formene, og den tåler mye vekt. For det andre er den utrolig effektiv. Det er tross alt en grunn til at den er så utbredt i naturen, og du har sikkert hørt om den matematisk beviste Honeycomb Conjecture.

Det er en tykk, utvendig S-glasskuppel som beskytter rommene, drivhuset, O2- og H2O-tankene, bygget av autonome maskiner. Det er alltid minst ett våkent besetningsmedlem til stede, og alt overvåkes nøye. Alt vedlikehold utføres også autonomt. Det finnes sikkerhetsprotokoller i tilfelle brudd på disse.

"Tusenvis har levd uten kjærlighet, men ingen uten vann", skrev W. H. Auden i diktet "First Things First". Mennesker kan overleve uten vann i omtrent tre dager, men selv en hel dag ville være ubehagelig og ikke noe vi ønsker å utsette mannskapet vårt for. Det er imidlertid ikke realistisk å ta med vann fra Jorden under hele oppdraget. Derfor fant vi en løsning. Forskere hevder at det finnes frossent vann i kratrene på månen, der basen vår ligger. Det er kort avstand mellom vannkilden og leiren vår. Sist, men ikke minst, vil vi gjenbruke vannet fra urin, svette og luft.

Når det gjelder mat, må astronautene i de første fasene av bosettingen nøye seg med å spise astronautmaten de har fått utdelt. Men bare rolig, etter at de har fått nok oksygen, vil de kunne dyrke planter og alger i sitt eget drivhus, til å begynne med den svært næringsrike Chlorella Vulgaris. Chlorella er en type mikroalge som inneholder mange vitaminer, antioksidanter, fiber og protein. Det er selvfølgelig bare et supplement, og det kan ikke være det eneste vi dyrker. I en nødsituasjon vil det alltid være mat til overs på lageret vårt. Kanskje kan vi i nær fremtid etablere et ekte økosystem på månen.

Solcellepanelene som er bygget rundt basen, bruker sollyset som energikilde til å generere likestrøm. Det gjør de selvsagt bare på dagtid. For at vi skal kunne dra nytte av strømmen om natten, må solcellepanelene lade noen batterier i løpet av dagen. Vi kan også bruke månens regolitt til å lagre varme.

Et av våre mest grunnleggende behov er luft. For at astronautene skal kunne puste, trengs det omtrent 78% nitrogen og 20% oksygen. Til å begynne med må de bruke trykkluft fra Jorden, men det er altfor dyrt til at de kan gjøre det resten av bosetningens levetid. Hydrogen kan finnes i isen i dype kratere og brukes til elektrolyse av vann for å utvinne oksygen. Den nevnte Chlorellaen kan potensielt også brukes til O2-produksjon.

Som vi kort nevnte i beskrivelsen av prosjektet, er hovedformålet vårt å demonstrere at mennesker faktisk kan tilbringe et helt liv på jordens satellitt, samt å legge til rette for vitenskapelig forskning. Og hvis resultatet er positivt, er det bare å sitere Neil Armstrong: "Det er et lite skritt for mennesket, et stort sprang for menneskeheten."

Det er viktig at astronautenes program er godt organisert, slik at det passer med både oppgaver og hvile. Til tross for at det er ganske fleksibelt, kan de ikke overse ansvaret de har - de må ikke forsove seg eller komme for sent på jobb.

Mannskapets helse har høyeste prioritet, og derfor må vi ta hensyn til følgende: regelmessige måltider, en søvnplan, fysisk trening og ulike aktiviteter for å opprettholde moralen og det mentale velværet.

Astronautene får tre måltider i døgnet. Mengde og næringsinnhold vil bli nøye fastsatt fra begynnelsen. Fysisk trening er også svært viktig. Lav tyngdekraft gir risiko for tap av bein og muskler, og derfor må trening av hele kroppen være en del av rutinen. Besetningsmedlemmene kan velge å trene i treningsstudioet i pausene, men det er ikke den eneste aktiviteten som er tilgjengelig. På fritiden kan de for eksempel lese bøker, høre på musikk eller se på film. De har også noen få brettspill tilgjengelig, og de kan tilbringe tid sammen som en hvilken som helst vennegjeng.

Noen ganger kan de ta seg fri, men vanligvis har de ca. 8 timers arbeid i løpet av 24 timer, med små pauser på ti minutter i løpet av denne tiden, og ca. 8-9 timers søvn. Det er viktig at det til enhver tid er minst én, helst to, astronauter våkne, slik at de kan varsle de andre i tilfelle en krise.