Månebaseprosjektet vårt er utformet for å være en svært effektiv, beboelig base for astronauter og forskere fra hele verden. Den vil fungere som Den internasjonale romstasjonen (ISS), i den forstand at romferder fra alle land kan tas om bord. Månebasen, som vi vil kalle Urbs Stellarum, blir en fullt fungerende bosetning som skal fungere som et knutepunkt for forskning og utvikling, handel og utforskning. De viktigste strukturene på Urbs Stellarum vil være kupler, solcellepaneler, dokker, lagringscontainere (som også inkluderer avfallscontainere) og luftslusekorridorer. I kuplene er det plass til alle nødvendige funksjoner for et menneske: senger, bad, dusjer, kantine, treningsrom, medisinsk avdeling og selvfølgelig et forskningslaboratorium. En biokuppel vil sørge for de rette forholdene for dyrking av mat, mens rasjoner kan fraktes med lasteskyttel. Enorme solcellepanelfelt skal sørge for all elektrisitet som er nødvendig for driften av basen, og et raffineri for måneiskrystaller skal sørge for tilstrekkelige mengder vann. Et observatorium utstyrt med avanserte radarsystemer og et ELT (ekstremt stort teleskop). Det er også et stort kommunikasjonstårn i nærheten av hovedkuppelen. Det finnes også en utskytningsrampe for raketter på stedet, noe som gir månebasen mulighet til å sende egne oppdrag ut i rommet. Lunar Rovers vil være til stede på basen for å gjøre det enkelt for astronautene å utforske og transportere seg ut i rommet.

Vi ønsker å bygge en måneleir for vitenskapelige og forskningsmessige formål. Vi vil se om det er mulig å bo på månen og også sende ut oppdrag til steder som Mars for å utvide sivilisasjonen vår. Dette vil også få oss til å forske på og utvikle ny teknologi og skape sikrere og mer effektive maskiner som kan hjelpe oss med å reise til månen (eller til og med andre planeter). Måneleiren vår vil imidlertid ikke bli brukt som turistmål før om flere tiår.

Nær månepolene

Begrunnelsen for denne beslutningen er ganske enkel, nemlig tilgangen på vann. Siden månen har store mengder månevann i krystallform nær polene, vil det å legge basen i nærheten av vannet minimere transportkostnadene og gjøre logistikken rundt driften av basen mye enklere.

Den første byggefasen består av en flåte med romferger som sender ut grunnleggende boligstrukturer med vann- og matrasjoner til arbeiderne og arbeidskraft til å bygge dem. I den andre fasen sender en annen flåte ut materialene til vannraffineriet og solcellepanelene. I den tredje fasen vil en armada av romfartøyer landsette flere arbeidere, mannskap og materialer til resten av modulene som skal bygges, og fjerne de midlertidige strukturene når de er ferdige. De viktigste materialene som skal brukes, er stål, regolitt, jernlegering, bly og bor. I mellomtiden vil alle nødvendige etterforsyningsflyvninger bli gjennomført.

For å beskytte mot stråling blir kuplene våre forsterket med jernlegering, bly og bor. Alle disse materialene er svært effektive mot stråling. Som referanse kan nevnes at Tsjernobyl-katastrofen i stor grad ble bekjempet med bor og sand. Når det gjelder meteorittbeskyttelse, vil vi utplassere flere ASRAD-HELLAS-luftvernbatterier på overflaten rundt basens viktigste infrastruktur sammen med avanserte radarsystemer. Noen ASRAD-HELLAS-systemer kan monteres på roverne våre for å gi dem større rekkevidde og mobilitet. Disse systemene er enkle, noe som betyr at operatørene trenger minimalt med opplæring og ikke trenger spesialisert mannskap.

Siden basen skal bygges ved siden av månestolpene, vil et vannraffineri bli satt opp som en del av leiren og ha en direkte rørledning for distribusjon til hele prosjektet. Hvis noe går galt, vil det bli fløyet inn forsyningsfly inntil reparasjonen er utført.

En biokuppel, som skal fungere omtrent som et drivhus, skal etter planen sørge for alle avlingene som trengs til helt grunnleggende matvarer som mais, hvete, korn og grønnsaker. Varer som kjøtt, fjærkre, fisk, egg, oljer og sjokolade må fraktes til basen via land, ettersom de ikke kan dyrkes på selve månen.

Et stort felt med solcellepaneler som er koblet til basens strømnett, vil sørge for all nødvendig elektrisitet. Dette vil være en effektiv måte å skaffe elektrisitet på, for som vi alle vet, får månen sitt lys fra solen, og solcellepanelene vil kunne omdanne dette til elektrisitet til basen.

For å forsyne astronautene våre med oksygen vil vi bruke zeolittfiltre i alle anleggene våre. Dette er nøyaktig samme type filter som brukes om bord på den internasjonale romstasjonen (ISS).

Treningsprogrammet vårt vil omfatte flere tester og øvelser for å forberede astronautene våre på oppdragene på månen.

Først og fremst må de fly til månen og trenger derfor 0-gravitasjonstrening, noe som innebærer å fly i et 0G-fly. De må også kunne arbeide i situasjoner med lav tyngdekraft, og derfor skal de trene i et rom som er koblet til en sentrifuge som skal simulere månens tyngdekraft på jorden.

Deretter lærer de å ta av og på romdrakter, kjøre roverne, fly romfergene og utføre eksperimenter.

Astronautene våre må også trene regelmessig både på jorden og på månen for å holde seg i form og friske.

Astronautene må gjennom flere simuleringer som vil teste deres evner når de er under press. Vi vil simulere situasjoner som kan oppstå, for eksempel brann i romfergen, en uventet asteroide som treffer hovedkuppelen og oksygen som slipper ut.

Til slutt må astronautene forstå at de ikke vil kunne snakke ansikt til ansikt med andre enn sine kolleger. De astronautene som blir rekruttert, er de som ikke frykter ensomhet under det flerårige måneoppdraget.