Vår månebase har fått navnet Camp Neil Armstrong til minne om Neil Armstrong, det første mennesket på månen. Basen vår skal bygges av rovere og landingsfartøyer med bor og spesialverktøy og noen moduler som sendes rett før menneskene ankommer. Basen vil hovedsakelig være under bakken, med bare drivhuset og roverdokken over bakken. Dette vil beskytte astronautene mot stråling.

Basen vil kunne huse opptil 15 astronauter med sin opprinnelige utforming, og kanskje flere hvis flere moduler legges til i fremtiden. Basen vår skal hovedsakelig brukes til å studere månen, studere stjernene gjennom John F. Kennedy-teleskopet og prøve ut ny teknologi som kan brukes på Mars. Astronautene vil komme til basen vår med et landingsfartøy som kalles Michael Collins-landingsfartøyet til minne om Michael Collins, en av astronautene som fløy på Apollo 11, som er en paraboloid form med en myk sprettring av oppblåst materiale rundt seg (denne vil blåses opp 1 km fra måneoverflaten) som vil dempe fallet hvis det oppstår problemer med landingen. Landingsfartøyet vil lande på en landingsplate med retro-raketter og vil bli flyttet bort for lagring av rovere. Landingsfartøyet vil også ta av fra den samme landingsplassen for å komme tilbake til jorden, og det vil bruke en annen landingsplass for å lande der. Astronautene skulle utforske månen med Buzz Aldrin Rovers, oppkalt etter den andre astronauten på månen.

Sørpolen-Aitken-bassenget

Vi valgte dette stedet fordi det er et krater som vil beskytte astronautene mot stråling, og fordi det er et av de varmeste stedene på månen (-13,15 grader celsius). Det har også underjordisk is som vi kan gjøre om til vann.

Rovers ville bygge den underjordiske delen av basen av stål. De ville bore tunneler og rom og deretter plassere oppvarmet stål for å danne en vegg. Stålet skulle deretter herdes på grunn av kulden. Rover Dock, Moon Walk Preparation Room og Air Lock skulle også bygges av stål, men hver del skulle senkes ned til bakken av en Sky Crane og settes sammen med resten av basen av rovere. Drivhuset vil være laget av poly(metylmetakrylat), som er lett og gjennomsiktig.

Vi ville beskytte astronautene mot det ekstreme været og strålingen på månen ved å holde dem under jorden mesteparten av tiden, vi ville holde dem varme ved å ha mange varmeovner, og vi ville holde dem trygge når de var i en Buzz Aldrin Rover ved å lage roverne av aluminium og ha en oksygentank om bord, og når de var på romvandring, ville de ha på seg drakter laget av nylon og ortostoff, og hver drakt ville ha en lett lufttank på ryggen. Når astronautene er om bord i et Michael Collins-landingsfartøy, vil vi beskytte dem ved å lage landingsfartøyet av flere lag aluminium og ha en oksygentank som vil ha oksygen i to uker. De vil også ha nok mat og vann for samme tid, for hvis det oppstår et problem, vil det gi romfartsorganisasjonen som driver Camp Neil Armstrong nok tid til å skyte opp en redningsrakett. Landingsfartøyene kan gjenbrukes, og byrået som skyter dem opp, vil ha noen i reserve hele tiden.

Vi hentet vann fra underjordiske reserver. Isen ble varmet opp i et rør og deretter filtrert og ført til en tank. Vi resirkulerte også alt avløpsvannet i leiren ved å føre det gjennom det samme filtreringssystemet som den underjordiske isen.

Vi ville dyrke mat i drivhuset. Plantene ville også produsere oksygen til luft. Vi ville også få litt mat levert på M. Collins Landers.

Vi ville få elektrisitet fra mange solcellepaneler og en atomreaktor. Mengden elektrisitet som solcellepanelene må generere, beregnes ved å multiplisere hvor mye elektrisitet hver astronaut trenger med hvor mange astronauter som kan være på basen samtidig, pluss mengden energi som trengs til planter, lys, filtre, oppvarming, rovere og landingsfartøyer, minus mengden energi som produseres av atomreaktoren.

Vi ville få oksygen fra plantene i drivhuset. Vi ville også separere noe av vannet for å lage hydrogen og oksygen som astronautene kunne puste inn, og vi ville også resirkulere noe av den brukte luften ved å filtrere den. Noe luft ville også bli levert av M. Collins Landers.

Vår måneleir ville følge UTC-tid, som tilsvarer GMT. Astronautene våknet klokken 7.30 om morgenen. De pusset tennene, tok en dusj og kledde på seg før de trente en time i gymsalen, og så gikk de på jobb. Nesten hver astronaut ville ha en dag og natt per uke i oppdragskontroll, som ligger i roverdokken, for å lede landere til landingsplassen og rovere tilbake til dokken. Noen astronauter vil gjøre jobben sin hver dag, som leger, som tar seg av syke astronauter, og biologer, som pleier og studerer plantene i drivhuset. Når astronautene ikke er i kontrollrommet, studerer de i laboratoriet, studerer universet i John F. Kennedy-observatoriet (med John F. Kennedy-teleskopet), klargjør rovere og landingsfartøyer for reise eller tester ny teknologi for Mars. Hver astronaut kommer til å forlate basen minst én gang i løpet av oppdraget. De skal enten flytte eller redde landere på rovere, gå på månevandring eller hente steinprøver langt unna med en rover. Alle unntatt astronautene i kontrollsenteret, som slutter ved midnatt, og legene, som slutter når pasientene deres føler seg bedre eller en annen lege kommer for å avløse dem, slutter kl. 21.00 om kvelden når de kan ringe familie og venner eller se en film i oppholdsrommene. Alle astronauter som slutter kl. 21.00 må sove innen kl. 23.00. Alle astronauter, bortsett fra romfartskontroll, leger og biologer, har fri lørdag og søndag, bortsett fra hvis de skal hjem med landingsfartøyet en av de to dagene. Hvis astronautene er syke, kan de ta fri mens legene tar seg av dem.