Så lenge det har eksistert intelligent liv, har vi stirret på den hvite gløden fra Luna, som henger på nattehimmelen som et universelt anerkjent symbol på mystikk og det ukjente. 20. juli 1969 er ikke en dag som for lengst er glemt for oss unge, men fortsatt relativt friskt i verdens hukommelse. I en tusenårskrønike er femti år bare en liten flekk, men for oss, verdens nye sjeler, er det likevel for lang tid. I 2022 er det et halvt århundre siden vi har satt vår fot på månen, så kanskje er det på høy tid å planlegge en ny tur. Leiren vår skal hete Selena Vestige 1. Selena er det greske navnet på månens gudinne, og grekerne er allment anerkjent for å ha lagt grunnlaget for den vestlige sivilisasjonen, så et navn hentet fra deres kultur vil være så universelt og ukontroversielt som mulig (selvfølgelig ville en måneguddom hentet fra de første menneskenes panteon være mer passende for en virkelig internasjonal innsats, men en slik mytologi har ennå ikke blitt rekonstruert). du vil motta en e-post med flere detaljer om dette prosjektet. Vi har ikke rukket å legge inn all informasjon, og det finnes fortsatt 3D-modeller som er mer detaljerte. Så vi inviterer deg til å ta en titt på dem.

Det er vår plan å lande inne i Clavius-krateret - en destinasjon som er egnet til å skape en ny tidsalder for menneskeheten.

Den har mange attraktive egenskaper for et slikt oppdrag: spor av frossent vann, en førsteklasses beliggenhet for å observere sfærenes bevegelser i verdensrommet og et mer stabilt miljø på grunn av nærheten til polen. Dette skal bli vuggen for en ny type felles menneskelig innsats - vår første virkelige lomme av liv i et hav av tomhet.

For å bygge basen vår vil vi utnytte automatisering i størst mulig grad. Måneautomater skal legge grunnlaget for selve konstruksjonen, mens en mellomstasjon (ILS) skal brukes til å sende de ferdigmonterte modulene til overflaten. Materialene som brukes, skal være lette fremfor slitesterke, siden det er lettere å bygge bygninger med lav tyngdekraft. Selve basen skal være underjordisk (sublunarisk?) for å beskytte mot farene i verdensrommet. Den skal være som en bunker, en rest av liv i en vakker, men fullstendig død verden, en verden som ifølge moderne teori aldri var levende i utgangspunktet.

Denne kolonien vil ikke være selvforsynt fra starten av - det ville være en for stor oppgave. Hyppige forsyningskapsler med vann, næring og et minimum av forbruksvarer må skaffes til veie for å holde bedriften flytende en stund - men denne investeringen er bare småpenger sammenlignet med den økonomiske velstanden månekolonisering kan føre med seg, spesielt med tanke på at Clavius-krateret er relativt enkelt å navigere mot. Et system for resirkulering av vann i likhet med ISS vil bli implementert - noe som betyr at vi ikke mister mye av den dyrebare væsken.

Maten vil i første omgang komme fra en reserve av ferdiglagede måltider som tas med ved den aller første landingen, men dette er bare et midlertidig tiltak inntil arbeidet med å sette opp basen er over. Det neste trinnet vil være en masse råvarer som kan tilberedes på samme måte som på jorden når basen blir fullt beboelig (vi må finne ut hvordan disse tingene fungerer i et miljø med lav tyngdekraft - men det burde være enkelt å beregne). Etter hvert som vi blir nesten helt selvforsynte, vil det til og med være mulig å dyrke planter på basen for å skaffe næring.

Solenergien vil bli utnyttet til sitt fulle potensial, siden det er den mest effektive energikilden under disse forholdene. Med nok tid kan månen også bli et knutepunkt for kjernekraft. Her, med ubegrenset plass og minimale sikkerhetsproblemer (ikke at det er mange selv på jorden, kjernekraft er overraskende trygt i moderne tid, i motsetning til hva mange tror), kan det bygges store kraftverk, og transportkostnadene blir enda lavere enn på jorden på grunn av månens lave tyngdekraft. Selv om dette beveger seg litt inn i sci-fi-området, kan vi til og med begynne å eksperimentere med kjernefysisk fusjon...

Luften som innbyggerne på basen puster inn, må ha en sammensetning som ligger så nær jordatmosfæren som mulig - for det er det menneskene har utviklet seg til gjennom milliarder av år. Til å begynne med må også denne atmosfæren tilføres fra jorden ved å blande 78% nitrogen med22% oksygen (det finnes selvsagt også andre gasser i jordluften, men det er ikke bevist at de er avgjørende for å puste, selv om det kreves mer detaljert forskning). Ytterligere oksygen vil bli hentet fra elektrolyse, som på ISS, og deretter til og med gjennom vegetasjon.

Dagen forløper på en organisert måte. Astronautene skal våkne i ulike skift - slik at det alltid er et våkent mannskap som kan utføre vedlikehold, og slik at basen hele tiden utvikles. De største teamene skal synkroniseres med tidssonene som dekker Europa og USA - planetens romfartshovedsteder, og kanskje også Kina, siden deres romprogram er i rivende utvikling. Vedlikehold kommer i første rekke, etterfulgt av planting av biologisk næring (når koloniene har kommet så langt at de er selvforsynte), vitenskapelig forskning (koloniens primære formål), etterfulgt av kroppslige behov som ernæring og mosjon, og litt fritid. Til å begynne med vil dagen måtte følge en relativt rigid rutine, men kanskje kan basen etter hvert bli et mer standard arbeidsmiljø, særlig når den ikke lenger er den eneste.